Tårer og død

I det pasteur Abdoulaye kommer innom oss i ettermiddag ringer representanten og forteller at gutten til Nana Jerôme er død. Jerôme jobber som vakt her på stasjonen og hadde bare dette ene barnet. Gutten var tre og et halvt år og het Ivar. Han var nesten på dagen like gammel som vår Peder. Ivar hadde vært syk i noen uker, men vi trodde han var på bedringens vei og at han skulle bli frisk igjen. Sånn ble det ikke.
Pasteur Abdoulaye og jeg (JE) tok bilen og kjørte opp der de sørgende var samlet. En aldeles utrøstelig Jerôme tok i mot oss i døra. Han tok et godt tak rundt meg og han gråt som et barn. Der stod vi bare og holdt rundt hverandre. Tårene rant fra oss begge. Den lille lå så uendelig vakker på senga. Det var som om han sov. Rundt satt familie, venner og naboer og gråt. Det gikk en lang stund uten at noen sa et eneste ord.
Abdoulaye reiste seg og bad en hjertelig bønn til Gud for familien som er blitt fratatt gutten de hadde blitt betrodd. Måtte Gud være med dem disse vanskelige dagene som ligger foran! Jeg blir bedt om å lyse Herrens velsignelse over den lille forsamlingen.
Etterpå blir jeg sittende og tenke og se på den lille. Det føltes helt ille, helt forferdelig.
På puta har faren lagt Ivars dåpsattest. En påminnelse om at Gud ”i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
Det er sånn vi tror, men kom ikke her å si at det er lett! Likevel vet vi at det er sant. Helt sant.

I morgen klokka åtte stiller Stine og jeg med en Toyota pickup for å kjøre Ivar og de sørgende til gravplassen utenfor byen. Livet er brutalt!

På reise

Det å forflytte seg i dette landet tar alltid lang tid og noen ganger kan det være ganske varmt, kjedelig og anstrengende. På den annen side er det ganske spennende. Reiser man med øyne og ører åpne kan det være riktig så interessant!

Denne gangen var ett av målene med reisen å møte den norske ambassadøren som har det administrative ansvaret for Kamerun. Han holder til i nabolandet Nigeria, i byen Abuja, og han var altså nå på en visitt her i landet for å orientere seg litt om hva som skjer. Det er første gang NMS har fått en slik offisiell invitasjon til et møte med ambassaden, derfor møtte representant og vise-representant opp på et av Doualas fasjonable hoteller. Det ble et nyttig og hyggelig møte. Noe referat kommer ikke her. Men ambassadøren var tydelig overrasket over at det faktisk bodde nesten like mange nordmenn i en liten by nord i Kamerun som det er nordmenn i hele Nigeria. Nå vil han etter eget utsagn gjerne komme på besøk og se hvordan hans landsmenn i det fjerne lever og hvilket arbeid som gjøres her i Ngaoundéré. Kanskje vi skulle invitere ham til 17. mai? Det hadde vært en strålende anledning.

Ellers gleder jeg meg alltid over å treffe mennesker. På veien til Yaoundé hadde jeg gleden av å dele sovekupé med ingen ringere enn presidenten for Den olympiske komité i provinsen Adamaoua. Han var en meget selvbevisst mann som visselig ikke hadde noen planer om boikott, han var snarere allerede klar for første benk på åpningsseremonien i Kina i august. Han hadde et to kilo tungt album med seg på toget, det var fullt av bilder der vedkommende hilste på borgemestere, guvernører, høvdinger og andre storheter. Etter en times tid hadde vi kommet til siste side i albumet, og jeg var mer en godt forsynt. Bare for sånn for å avslutte kom jeg til å si ordene: ”Vous etes un grand, alors?!”, - du er en stor mann, altså?!. Da lukket han albumet og så på meg med et stort smil. – Ja, sa han og smilte enda bredere. Man trengte ikke være noen stor tankeleser for å skjønne hva han tenkte. – Endelig et menneske som forstår meg, endelig en mann som skjønner at jeg ikke er noen smågutt! De neste tolv timene gikk med til å småsove og høre enda mer om hva OL hadde vært uten den sentrale provinsen Adamaoua. Og jeg fikk en grundig innføring i Den olympiske komités enestående arbeid i Tibati og Meiganga. Jeg sov meget godt!

På returen var det vel så interessant. Denne gangen var vi fire personer i sovekupeen; To nigerianere som bare snakket engelsk og en kameruneser kledd i tradisjonelle klær. Nigerianerne var hyggelig, men nokså høyrøstede og de tok forholdsvis ”stor plass” i den lille kupeen. På første stasjon åpner kameruneseren vinduet og kjøper en solid mengde med ”bâton de manioc”. For en uinnvidd lukter det ikke spesielt godt. Nigerianeren lurer på hvem som har spydd i kupeen. Han blir klar over at det er han i underkøya som har kjøpt svineriet. Nigerianeren gir seg til å kjefte og smelle. ”Skal du ha de greiene der med deg så må du komme deg ut av dette rommet, ut med deg." Kameruneseren lot seg ikke provosere. Han pakket saktmodig manioken ned i plastikk og stappet posen under senga. Nigerianeren kommanderte i rent raseri kameruneseren til å bytte seng og han fikk det som han ville.

Freden senket seg og jeg kunne i ro og mak snakke med kameruneseren. Han svarte kort på alle mine spørsmål. Han var usedvanlig fåmælt. Han skulle til Ngaoundal fortalte han. Han kom ikke derfra, han jobbet som funksjonær. Jeg spurte om han reiste mye i jobben eller hvordan det var. Da sa han at han var sous-préfet, - en ikke helt ubetydelig stilling i statsapparatet. Da vi ankom Ngaoundal stasjon var det en stor delegasjon som var møtt fram for å ta i mot han på perrongen. I spissen stod privatsjåføren klar med døren åpen.
Tilbake i kupeen satt to litt småflaue nigerianere som skjønte hvilken blemme de hadde gjort seg skyldig i.

Og der satt jeg og tenkte på den lille OL-presidenten som gjorde seg stor og den store sous-préfeten som gjorde seg liten.

Skiltet og den gode vennen

- Jeg kunne bare ikke dy meg! Ta det ikke ille opp!

Langs en av det veiene jeg kjører jevnlig holder det til en original type. Han har ikke klippet håret sitt på lenge og klærne er det så som så med. Noen ganger går han aldeles naken. Folk kaller ham en ”fou”. Uttrykket betyr ”gal”; jeg har aldri blitt fortrolig med det ordet. På den annen side kan jeg vel ikke påstå at mannen i veikanten er helt A4. Det mangler det nok svært mye på.
Men det er én ting jeg har lagt merke til: Han har et veldig nært og godt forhold til et skilt som står der så ensomt i veikanten. De har liksom funnet hverandre de to. Da jeg kjørte forbi for noen måneder siden stod mannen og strøk så kjærlig på skiltet. Neste gang hadde han kledd opp vennen sin med en lang grønn frakk. Siste gangen jeg passerte var skiltet litt lettere antrukket; med en riktig stilig lyserosa singlet. Jeg bare MÅTTE ta et bilde.

Som så ofte ellers måtte jeg smile midt i galskapen. Skjønt, bare morsomt var det vel ikke, det gav meg også en tankevekker. Mannen viste tross alt at han ville noe godt i forhold til omgivelsene sine. Han ville være god.
Kanskje det kunne være dagens oppfordring til oss om å være ekstra gode med de rundt oss.

For hva vet jeg… - Kanskje har du også en venn som er skilt…?

Jan Erik Askjer; Ngaoundéré, Kamerun

Hverdagsliv side om side

Under misjonærmøte var vi på besøk i en liten landsby, Ngaoudjoum, som ligger nede på Dii-sletta. Her fikk vi oppleve en helt vanlig dag i landsbyen. Vi fikk bli med å hente vann, som nå var ganske enkelt. De var nemlig så heldige som hadde en flott vannpumpe bare 50 meter fra landsbyen. Kvinnene i byen var jo også opptatte av å male korn, mais og lage peanøttsaus. Korn og peanøttsmør ble malt mellom to steinheller, mens maisen blir slått med stokker. Litt lenger bort i landsyen møtte vi på en gammel katekist som nå var blitt blind, han satt å vasket klærne sine. Her i Kamerun vasker alle sine egne klær, fra de er ganske små er det en del av pliktene de har hjemme. Det å ha rene klær er kanskje det aller viktigste for kamerunesere. De går heller sultne enn dag slik at de har penger til å kjøpe såpe.


Oppvasken må også tas og for at den ikke skal bli skitten etterpå legges den til tørk i oppvaskstativet. En grei innretning på påler godt oppunder hustakene.

Den dagen vi kom dit var det sorg i landsbyen fordi borgermesteren i distriktet var død, men ennå ikke begravet. De kunne derfor ikke danse for oss, siden det kunne bli oppfattet feil i distriktet. Kanskje noen av de kunne bli beskyldt for å være skyld i at borgermesteren var død?

Men tilslutt klarte de ikke å la være og danset litt for oss allikevel. Dansen var en spesiell sykdomsdans som skulle kurere bort psykiske plager hos kvinnene.

Landsbysjefen ønsket også å synge en sang for oss og takke oss for at vi var kommet til hans landsby. At det var vi som burde være takknemlig ville han ikke høre snakk om. Han satte frimodig igang og sang om at det er i evangeliet vi finner fred, tilgivelse og glede. Mens han sang kom en gruppe nomade-fulanidamer gående på veien. Nomadene er kjent for å ha helt spesielle merker i ansiktet. Hver stamme merker sine barn på en spesiell måte. Barna blir rispet opp med kniv i ansiktet og så legger de aske i såret. Da vil det alltid være et arr der og de får mønster i ansiktet. Det ser veldig spesielt ut, men utrolig nok ser det ganske flott ut også. Jeg spurte om å få ta et nærbilde av en av de, men det ville hun ikke. Fotoapparater er ganske farlige!

På vei tilbake til bussen fant vi et skilt for den tradisjonelle helbrederen i landsbyen. Han kan kurere alt ifølge reklamen!

Et spennende møte hadde funnet sted og vi innser jo at den verden vi lever i her i Ngaoundéré er ganske langt unna livet på landsbygda. Vi har jo både vaskemaskin, innedo med vann (når vannet ikke er borte), hushjelp til å lage mat, strøm til playstation og sykehuset rett borte i veien hvis noe riktig galt skulle hende. Verden er vel fortsatt et urettferdig sted! Men hvem som er lykkeligst det er jeg neimen ikke så sikker på og danseferdighetene kan jeg visst bare se langt etter...

Misjonærmøte

Vi er midt inne fra årets msjonærmøte og kan melde om at dagen idag har inneholdt bibeltime, gjennomgang av rapporter og tanker om det videre strategiarbeidet for de forskjellige programmene, i tillegg til opplæring i anti-korrupsjonsarbeid. Det var høy temperatur og mange meninger som skulle diskuteres, men Anne Karin Kristensen synes vi ble svært daffe da klokka gikk mot 18.00 og temperaturen både inne og ute fortsatt viste godt over 30 grader. Men vi klager ikke, vi har hatt tre flott dager med mye åndelig og faglig påfyll. I morgen tidlig reiser vi ned på Dii-sletta for å besøk en landsby og oppleve litt av livet der og så går turen videre til Buffle Noir for samtaler om barnas oppvekstvilkår og overnatting. Fredag morgen kan vel både voksne og barn ta seg en liten tur for å hilse på flodhester, antiloper og apekatter, før vi igjen setter kursen tilbake til Ngaoundéré. Lørdag er også fylt opp med program, men litt tid til øvelse før kvelden må også til. For på den velkjente Norgeskvelden, må dessverre noen hver i ilden. Søndag avslutter vi MM med familiegudstjeneste.

Det er veldig flott å ha noen dager som vi kan få nye impulser, lærdom og bare ha tid til å være norske. Det vil gi oss nye krefter til å forsette arbeidet vårt i EELC.

Det har også blitt en avskjed i løpet av denne uka. Reinert Berge reiste i dag hjem (for godt?) etter å ha fullført byggingen av Millenniumskirken. Kirken er ihvertfall svært nær å være fullført. Reinert var den vi reiste ut sammen med i september 2005 og vi har hatt mye kontakt. Derfor var det litt rart å si hadet til han, men vi møtes vel på NMS' generalforsamling i Bergen til sommeren.

Dystre nyheter fra Blogger.com (årets aprilspøk...)

Det er en kjent sak at Blogger.com gjennom lang tid har hatt store økonomiske problemer. Kostbare og avanserte nettjenester som tilbys gratis til brukerne har ikke gitt den reklameeffekten som forutsatt og inntektene har dermed uteblitt. Selskapet har nå tatt grep.

Blogger har besluttet å nedlegge alle blogger som ikke er godt nok besøkt. Det hadde vært naturlig å telle antall treff pr døgn, men for Blogger.com er det antall kommentarer som gjelder. Mer presist: Det er kun innlegg som har mer enn 10 kommentarer som har sjanse til å unnslippe sparekniven.

Derfor trenger vi våre leseres hjelp. Legg igjen en kommentar på dette innlegget og unngå at askjer.blogspot.com går nedenom og hjem, nord og ned. Husk også å skrive navnet deres så vi vet hvem kommentaren er fra.

Vi regner med deg!