GOD JUL

Vi ønsker alle leserne våre en riktig god jul! Her på stasjonen har vi ikke hatt nett på noen uker men nå har det kommet noe som minner om en stabil nettilkobling. Mobilnettet har heller ikke vært helt i form; sms sendt fra Norge har ikke kommet fram de siste to ukene. Det er altså årsaken til at de som har sendt ikke har fått noe respons!

Takk for alle julekort, julehilsener og julegaver. Tusen takk!

Vi har feiret jul sammen med besøket vårt. Veldig hyggelig har det vært. Ta en titt på bildene nedenfor: Julegudstjeneste i naboens hage
Lille julaftens kveldsmåltid. Med gåselever!

Cecilie og Bjørnar på safari i Buffle Noir

Gamle Olsen med Elise og Julie i Buffle Noir

Vær stille! - Konsentrert jakt etter krokodiller og flodhester. Vi så begge deler

En fornøyd gutt som har fått gitar til jul

Einar og Gregor iførte seg de nye Vålerengadraktene som de fikk til jul og var i kveld med på en kamp sammen med gjestene. Legg merke til Bjørnars og Per Øyvinds antrekk; Kameruns landslagsdrakt.

Bilder fra desember

Her har nettet vært nede noen uker, derfor har det stoppet litt opp. - Har noen hørt det før...?

Legger ut noen bilder fra den siste måneden:

Luciatog på misjonstasjonen

Kromkakebaking. Over ser dere mine kaker, nedenfor ser dere Tomas S Drønen sine. Mine er stekt på gass (med et 250 år gammelt jern) og haugen med kaker må sees på som et symbol på menneskeheten; et litt mangelfullt organisert fargerikt fellesskap med dårlig skjulte brister og svakheter. Hva skal vi da si om Tomas sine? - De hadde snare noe hinsidig over seg! Kan det skyldes bakeren eller det elektriske jernet?

Hver dag klokka 18 er det Skomakergata på internatet.

Som dere ser over er Gregor i gang med gitarøving. Glade jul skal fremføres på juleavslutningen på skolen fredag kveld og før det må grepene sitte!
I dag feirer muslimene den store sauefesten, så her i nord har det meste stoppet opp.
Ellers kan vi fortelle at besøket vårt, Per Øyvind og Bjørnar med sine tre døtre har ankommet Kamerun og venter på toget som skal gå fra Yaoundé i kveld klokka 18. Etter planen er de her i byen i morgen formiddag, Vi gleder oss!

Her blir det 24 meter høye korset heist opp foran milleniumskirken. Et mektig syn og et kraftfullt tegn!

NMS har fått nye, fine og oversiktlige nettsider. Sjekk dem ut her.

Der foregår det en nettaksjon der man kan vinne bilder av en kjent kamerunesisk kunstner.
Et godt alternativ til kjøpestresset før jul!

Nok et vellykket kurs

30 engasjerte studenter.

Joda, vi holder varmen....

Ikke akkurat speilsalen på Grand, men dette gjør nytten...

Og man holder det gående til det mørkner...

Med tårer i øynene…

Før klokka var kvart over fem var jeg på hjul mandag morgen. Sykkelen startet på første forsøk og alt var såre vel. "Katta i sekken" er sendt i retur og italieneren i Maroua aksepterte å gi meg en annen sykkel. Den ser nesten prikk lik ut, men denne heter Honda XL 600R. Jeg nærmest kruset nedover den nyasfalterte sykehusveien mens det ennå var mørkt. Den strålende blide brødmannen spretter opp fra stolen og skriker ut sitt sedvanlige ”Yaowa, Patron” da han får øye på meg. Jeg setter kursen nordover, til en landsby som ligger cirka ti mil herfra, på Garouaveien. Kulda kommer krypende, jeg kan ikke huske sist gang jeg frøs på den måten. Det var rett og slett bikkjekaldt. I vinden spratt tårene fra øynene og armer og bein verket av kulde. Jeg kunne ikke annet enn å ta en pause. På Texacostasjonen en liten mil utenfor byen blir jeg sittende og snakke en times tid med et par menn som også frøs. Tre par hender varmer seg over bålet. Mens jeg satt der tenkte jeg på hvor grenseløst overmodig det går an å bli. Tenke seg til: Fyre opp bål på Texaco! Skjønt, tankene hadde ikke så mye å by på, jeg måtte til Total for å fylle bensin… Lykken var bedre enn forstanden.

Da jeg kom ned på Dii-sletta slapp kulda. Det var som å dra over seg en god og varm dyne en kald vinternatt. Sykkelen sparket villig unna og jeg nynnet på en melodi av jeg vet ikke hvem. Følelsen var nesten overjordisk. Jeg så meg i speilet og kunne skimte et smil bak visiret. På de lange rette slettene greide jeg ikke motstå fristelsen til å teste farten. Jeg gav meg da speedometeret viste like mange kilometer som det antall fisker Peter fikk i garnet på Tiberiassjøen i Joh. 21,11 (dagens Bibel-quiz). Men si det ikke til min litt bekymrede mor, enda mindre nevn det for min om mulig enda mer bekymrede legebror. - De kan ellers trøste seg med at vanlig marsfart ligger på rundt åtti. Man er da ansvarlig! Dessuten er det mest behagelig slik. Fire tusen omdreininger på femte-gir er perfekt. Og tro meg, jeg kjører faktisk forsiktig!

På veien passerer jeg en lastebil som nok hadde vært litt for hard på gassen i en sving. Jeg stopper og snakker med sjåføren. Han er frisk og fin. Det samme kan ikke sies om bilen hans. Det meste er knust eller bulkete. De er i gang med å få bilen på hjula igjen. Litt komisk er det likevel. I et land der det ikke brukes nevneverdige ressurser på veimerking har altså lastebilsjåføren prestert å dumpe 250 20-litre med hvitmaling i veibanen. – Snakk om veimerking!

Vel fremme sitter presten og venter på meg. Vi går gjennom detaljene for helgens kurs og alt ser ut til å være på plass. Han viser meg lister over nye studenter og presenterer meg for et overraskende ryddig regnskap. Vi er klare for en ny runde. Alt er såre vel her også.

Noen timer etter er jeg atter på veien. Jeg bestemmer meg for å ta det rolig og nyte turen. Skal ikke rekke noe som helst. Livet i Afrika er faktisk utrolig godt, - noen ganger. For eksempel i dag! I ryggsekken har jeg i tillegg verdens beste budskap om glede og frelse for alle.
– Det er til å få tårer i øynene av mindre!