"Eventyret" fortsetter

Vi har tjuvstartet litt på ferien denne helgen. I går var vi i Disneyland. Det ble et spennende møte med det amerikanske ”lykkelandet”, med alle de kjente figurene, de ulike aktivitetene og ikke minst med de litt for lange og mange køene. Men morsomt var det. Vi tok det med ro og gjorde det guttene hadde lyst til. Det ble blant annet en togturer, en liten berg- og dalbane, noen båtturer, en biltur i hver vår brummende Porche, en flytur og mye mer. Med til suksessen hører ikke en romskip-simulator der vi skulle bli med en kjapp tur til månen. Før vi gikk inn forsikret vi oss om at det var ok å ha med seg Peder. Ikke noe problem sa vakten der, - omtrent som en vanlig flytur! Nå vet ikke jeg hva slags flyturer denne vakten hadde for vane å dra på, for dette var heftige saker. Peder stortutet fra ende til annen og opplevelsen er neppe noen god oppladning til flyreisen til Norge seinere i ettermiddag. Vi andre gikk lysegrønne ut av maskinen og ble fort enige om at den tar vi ikke en gang til med det første. Men det var jo festlig også! Men virkelig festlig var det å være med på den store paraden der alle de kjente figurene gikk gjennom gatene til stor jubel for små og store. Ikke minst store. Det slo oss hvor mange voksne, uten barn, som så ut til å elske Disneyland. Folk er rare! Peder for sin del var litt skuffet over at ikke Mr Bean dukket opp i paraden. – Gjett hva guttene har sett på de siste ukene?
Mellom togturen og berg- og dalbanen ble det tid til et kort lunsjmøte med Nikolas Sarkozy. Han var smørblid og svært så snakkesalig. Møtet med Vladimir Putin har visst satt varige spor! Under møtet ble det servert appelsinjuice og kildevann. Presidenten på sin side uttrykte stor glede over det gode og fruktbare samarbeidet som finnes mellom Norge og Frankrike. Da han gjennom samtalene indirekte søkte drahjelp fra oss for å gjennomføre sitt nokså omfattende politiske reformprogram, måtte jeg benytte anledningen til å minne presidenten på at ikke bare de rike må få nyte godt av de planlagte omleggingene. Jeg presiserte også at det i det kommende fortsatt er svært viktig å behandle særlig afrikanere med den respekt og verdighet de har krav på. Jeg uttrykte bekymring for at vi de siste månedene hadde sett mange eksempler på det motsatte.

Her ser vi Stine i samtale med vår venn Christian. På vei fra Latinerkvartalet traff vi denne litt alkoholiserte mannen, en ordentlig hyggelig pariser som livet hadde gått litt skeis for. Han kjente godt både Norge og Kamerun og han benyttet anledningen til å gi sin versjon av den politiske situasjonen i landet.

I dag er det en spennende dag og vi kjenner det kribler litt i magen. Om noen timer er vi hjemme! Det vil si særlig Einar har problematisert ordet ”hjemme” litt. Han sier han skal til Norge og ikke ”hjem”. Ja, ja, sånn er det for en gutt som har blitt to år eldre siden han sist var i Norge og levd en tredjedel av livet i Afrika. Og for Peder blir det to tredjedeler. Uansett gleder vi oss like mye alle sammen til å treffe familie, venner og alle andre kjente og kjære. Dette har vi gledet oss til lenge, lenge. Nå er det mest spennende – og litt skummelt!

En spennende dag i Paris

Paris er som en drøm. Hvert fall for oss som har vært i Afrika i to år! Mye morsomme ting som skjer i gatene og mange spennende monumenter å besøke. I går møtte vi Ingeborg som viste oss litt av sitt Paris. Det var veldig hyggelig! Vi nyter noen sløve, men intense dager her før vi kommer til Norge på tirsdag. Flere av oss har allerede antydninger til gnagsår!

Kveldsmat i 16 Rue de la Gare

I går hadde vi en festlig kveld. Hva annet kunne det bli når en inviterer én koreaner og seks brasilianere. På menyen stod norsk og fransk mat. Franske oster og gode skinker - og norsk røkelaks og eggerøre. Gjestene tok for seg og så ut til å like maten selv om den var annerledes enn det de er vant til. Vi hadde en hyggelig kveld, interessant og riktig morsomt ble det. Peder imponerte med sine franskferdigheter. I følge gjestene snakket han bedre enn alle som var til stede! Brassene fortalte litt fra landet sitt og om kommuniteten sin som er del av en karismatisk fornyelsesbevegelse i den katolske kirke. - Vi som trodde vi visste alt om katolikker!

Vi fortalte om arbeidet i Kamerun og viste noen bilder.

Vår koreanske venn håper og få seg en jobb som ingeniør i Lyon og de seks brasilianerne reiser om ikke lenge til Avignon der de skal jobbe med evangelisering og retreat knyttet til et lokalt kirkesenter.

Einar i dypsindig passiar med Ronaldo.

Besøk i Taizé

I går, søndag, var vi på besøk i Taizé, stedet som er kjent for økumenikk, åndelig fornyelse, stillhet, bønn og sang. For bare noen få dager siden ble vi klar over at Taizé lå kun to timers biltur fra Vichy. Vi bestemte oss for at dit måtte vi før vi dro herfra! Så tidlig søndag morgen satte vi kursen mot Frankrikes bondeland.Gjennom et malerisk landskap med dertil hørende slott og vakre kirker men frem for alt svingete og smale veier. Det resulterte i 6-7 stopp og at en og annen mer eller mindre elegant kvittet seg med frokosten i veikanten. Skjønt man kan ikke klage på kjøretøyet; en riktig pen Renault Espace. Den anbefales forresten til alle som har penger og tro for franske biler. Det er kanskje en litt uvanlig kombinasjon!
Vi fikk med oss søndagsgudstjenesten i Taizé sammen med sikkert to tusen andre besøkende. Det var en flott opplevelse å delta i fellesskapet. I gudstjenesten ble det bedt og sunget på mange forskjellige språk og folk fra hele verden deltok. Masse ungdommer. Vi møtte forresten noen klassekamerater fra Cavilam. – Seks unge brasilianske munker og nonner som vi har blitt litt kjent med. De hadde hørt om grunnleggeren Br Roger som ble drept i 2005 og de fortalte at Taizé-bevegelsen er stor i Brasil. De syntes også det var fint å være der. På tirsdag kommer de forresten på kveldsmat hos oss i 16 Rue de la Gare. På veien hjem kjørte vi gjennom flere små vakre byer og vi stoppet vi ved et lite slott. – Det er ikke for ingenting at Frankrike er verdens mest populære ferieland, 80 millioner hvert år!

Her er det fantastisk flott!

Livet i Europa

Her kommer en liten oppdatering om livet i Vichy. Byen midt i Frankrike. Sannsynligvis landets kaldeste og mest regnfulle by. Men det er pent. Grønt og fint er det. Her lufter de gamle sine hunder og vi nyser og gnir oss i øynene. Pollen er det noe som heter her.

Kurset vi går på er meget bra og vi stortrives med skoleopplegget. Det er utfordrende og slitsomt. Akkurat som det skal være. Ellers prøver vi å få hverdagen til å henge sammen med middagslaging, husvask og klesvask. Vi hadde visst glemt hvor mye jobb det var. Så her er det travelt, derfor har det ikke blitt tid til en oppdatering på bloggen før nå.

Guttene har det veldig bra. De er sammen med Store-Einar (klikk på lenken) men Peder er hos en fransk dagmamma tre dager i uka. Det går veldig bra. De kommuniserer helt fint sammen!

For et par helger siden var vi en lyntur i den store og vakre byen Lyon. På veien dit kom vi innom noen forholdsvis store kjøpesenter. Det er det et par år siden vi har sett sist. Vi hadde glemt at en butikk kunne være så stor og med så mange varer til salgs. Stine fikk tilløp til sykelig handlesyke. Men det gikk heldigvis fort over. Vi går nå til den lokale butikk og kjøper vår baguette og vår Brie som normalt. Alle er friskmeldt! Barna har besøkt de lekebutikkene vi har kommet over og er nå tilbake i vanlig gjenge. Det lekes igjen med småbiler og det spilles Uno. På turen besøkte vi en dyrepark og vi feiret pinsedag i en katedral i St Etienne.

Men det er unektelig litt rart å være her. Det føles, etter to år i Afrika, som om vi er litt fremmede i vår egen kultur. Men sånn er visst dette livet. Om en og en halv uke setter vi kursen mot Paris og ser frem til fruktbare samtaler med Nikolas Sarkozy (ikke bildet nedenfor) og et besøk i Disneyland.